Reisebrev nr. 1

Første reisebrev fra Canadaekspedisjonen: – En utrolig vakker bit av verden

All tekst er skrevet av Christian Engelschiøn og det er hans Copyright.

I seks uker skal vi følge ekspedisjonen gjennom Canadas villmark. – Eventyret er i gang, skriver han i det første reisebrevet.

Vi er fremme ved østenden av Sandy Lake. Det er slutt på alle tegn til sivilisasjon. Ingen fly. Ingen bakgrunnsstøy. Vi hører kun det evige suset fra den enorme tundraen rundt oss. Vi har ankommet «the barren land» – landet menneskene ennå ikke har rørt.

Det har blitt kveld og natt etter en begivenhetsrik dag. Vi dro fra Yellowknife med sjøfly klokken 15.00. Turen tok en og en halv time og bød på mengder av turbulens i en stadig kraftigere vind. Erling «Setesdalsmonsen» Sagneskar slet tungt; han blir lett bilsyk. Vi kan skrive under på at den egenskapen egner seg dårlig i et lite sjøfly i sterk vind. – Kapteinen levde et farlig liv, hevdet han etterpå. – Det var kun så vidt jeg greide å holde ting innabords.

Undertiden skal det nevnes at det var flere om bord som ikke følte at magen var helt med. Om dette egentlig skyldtes mye turbulens eller at gjengen hadde feiret avmarsjen på både Wild Cat Cafe og Black Knight Cafe dagen før, vites ikke, men sannsynligheten er der.

Vel fremme ved Sandy Lake sirklet kapteinen rundt landingsstedet flere ganger. Det var høy sjø og litt vanskelige forhold. Vi nyttet tiden til å studere eskerene (= sandmorener) for å se om det var noen dyrespor der. Vi så flere av åpenbart store dyr. Roy oppdaget en flokk med moskus. Langsmed breddene padlet det små flokker med ender. Her var dyr. Vi gledet oss!

Kapteinen banket inn flyet i revers opp på stranden slik at vi kunne komme i land med all bagasjen vår. Det var en kjempehaug. At fly kan løfte alt dette, i det minste så små fly, slutter aldri å imponere meg. Det viste seg raskt at stranden ikke var en kommende camp. Den lå definitivt ikke på le-siden; vinden stod inn og fylte det meste med sand, så Roy og jeg ladet våpnene og dro på rekognosering.

Vi strøk over haugen bak stranden, opp på eskeren og fant en fin plass på andre siden. Der strakk reinlavsletta seg utover og formelig skrek at her var det fint å ligge. Kort tid etter fikk vi etablert en transportkjede fra stranden, opp lia og over eskeren slik at vi fikk flyttet all bagasjen dit. Jobben tok en snau time og var en kjekk oppstart på treningsleiren.

Sletta er en utrolig vakker bit av verden! Campen kom opp mellom lave busker og sandbanker et lite stykke fra vannet. Det bød på utfordringer i den sterke vinden, men alle – bortsett fra Jan Maurits – har gode og solide telt. Han, derimot, tok med seg et «selskapstelt» i full mannshøyde av typen «escort» Teltet tåler hverken vind eller vann, dessverre.

Konsekvensen er at vi nu har en konflikt på gang ettersom han hevder det er vår skyld at han ikke tok med seg sitt fantastiske stormtelt til 16.000 kroner og isteden endte opp med et telt vi ikke levner mange dagers liv. Her blir det naturligvis tett oppfølging til glede for våre lesere!

Nå er det natt i campen. Jeg skriver. De andre snorker. Min bror holder imponerende lavt volum i natt. De øvrige teltene melder seg av og på i strikt rekkefølge. Utenfor teltåpningen ser jeg tundraen. Jeg kikker på den nå. Mon tro, kan det hende ulven dukker opp nettopp der? Lukten av leirbålet og utsikt til mat kan friste?

I morgen bærer det ut i søk etter Gus D'Aousts hytte noen kilometer lenger øst. Dagen blir spennende og vil by på tur i terreng, fiske og kanskje en jaktopplevelse. Vi gleder oss. Eventyret er i gang.

 

Reisebrev nr. 2

Kjempet i land den første fangsten i villmarka

Peter Engelshiøn måtte ta i for å hale i land Canadaekspedisjonens første ørret. Her er ekspedisjonens andre reisebrev.

Første hele dag i villmarka begynte som forventet og fortsatte som forventet. Det er et eventyr hvor vi stopper og trekker pusten dypt for hver eneste åskam vi runder. Tundraen formelig velter ut i det enedeløse intet i nord, syd, øst og vest; den bare forsvinner ut i horisonten liketil himmel og jord blir til ett. Imellom der og her bølger den innover mellom små vann, tapre treklynger som klamrer seg til livet i det barske klimaet, lange, kritthvite eskere (=sandmorener) og forrevne steinklipper.

Vi tar turen utover i denne endeløsheten og føler en nesten ubehersket frihet; uansett hvor vi ser, så er det ingenting som forteller oss at her har det vært mennesker før oss. Uansett hvor vi går, så kikker vi spent etter alle spor: Har ulven gått her? Er dette lort etter en bjønn? Har den gått her nylig – for bare noen timer siden, eller var det i går?

Peter er en uhelbredelig, sinnsykt lidenskapelig fisker. Gi ham et vann, en stang og nær sagt hva den enn skal være som sluk, så kan du være viss på at den – eller de fiskene – som måtte være der, de biter på nettopp hans sluk. Dette skjedde også i dag.

Kun kort tid etter hans fiskeekspedisjon tok til, så begynte jobben med å trekke inn en ilter 2,8 kilos ørret fra dypet av Sandy Lake. Jobben tok fem minutter før fisken måtte gi tapt for sin banemann og havnet i håven. Kort tid senere, noen hundre meter bortenfor, tok han nok en sværing. Denne gangen en 1,7 kilos ørret.

Han var meget fornøyd og gliste fra øre til øre da han overlot de ferdig oppgjorte trofeene til sjefskokken Thomas. Her skulle det bli mat! Thomas var ikke mindre fornøyd. – For meg er ferske og gode råvarer det viktigste og beste! En god middag er basert på gode råvarer, understreker han hele tiden. Vi har hørt den før men liksom egentlig trodd det var kokkeprat, men når vi ser hva han får til over grytene med disse varene og de små triksene han gjør, så er vi med på det. En god kokk får til ting med mat vi andre ikke får til. Så enkelt er det.

 

De andre gutta, det bil si Roy, Erling, Thomas, Jan Maurits og Christian la ut på miniekspedisjon mens Peter fisket. Vi trakk opp i høydene bak campen, satte mot syd før vi vendte rett øst i retning Whitefish Lake. Det var en flott tur hvor vi fant både ulvespor og ulvemøkk i ganske store mengder.

Vi dro deretter ned mot elven som leder inn i Sandy Lake slik at Thomas fikk prøvet fisket. Det ble dessverre ingenting på ham der, men vi fant derimot en utgammel leirplass med gamle rester av ting man gjerne idag tar med seg. Vi fant det for godt å rydde unna og grave ned noen gamle hermetikkbokser og glasskår som lå spredd rundt. Dyr kan bli skadet av dette. Det ønsker ingen at skal skje.

Vi tok dessverre ikke turen til Gus D'Aousts hytte idag. Grunnen var rett og slett den at vi ikke hadde satt sammen kanoene i formiddag og heller ivret for en fottur i teigene rundt campen. Vi er dog alle samstemnte om at turen til Gus D'Aousts hytte skal gjøres i morgen. Vi er spente på om vi finner den innimellom haugene her. Det kan bli en utfordring, for det er mye tjerr og kratt i teigene rundt her ved innosen til Sandy Lake, men vi går på. Hytta skal finnes!

Dagens måltider:

  • Frokost: Havregrøt med nøtteblanding og brunt sukker. Luksusfrokst for villmenn!
  • Lunsj: Den hoppet vi av en eller annen grunn over, bortsett fra at folk gomlet nøtter ut over dagen.
  • Middag: Kokken disket opp med nytrukket, oppskåren ørret med sitronpepper, brunt sukker og kokt kraft fra fiskeskroget. Vi er samstemte om at Hellstrøm nå er banket en gang for alle! Det skal undertiden nevnes at Thomas var lærling hos Hellstrøm en gang i hans ungdom, så vi kunne jo ikke forventet noe annet?
  • Kveldsmat: Forventet kjøtt av fugl, men vi var alle så trøtte at vi gikk og la oss.

Dagens vær:

  • Mye vind og hyppige, heftige regnbyger. Allvær i temperaturer som spente fra alt fra 5 til 15 grader avhengig av om solen er fremme. Vi tåler det. Utstyret og viljen er på plass. Vi har det konge!

Reisebrev nr.3

Nådde ekspedisjonens første mål

I kraftig vind og høy sjø startet Canadaekspedisjonen leitingen etter sitt første mål: Gus D'Aousts hytte.

 

Det ble morgen på tundraen etter en lang og kald natt. Vi hadde lagt oss tidlig, for gårsdagen hadde vært både lang og begivenhetsrik. Natten hadde selv bydd på sterk vind og relativt kjølige forhold.

At Jan Maurits hadde hengt en av bjønnebjellene på teltet vårt slik at den sang og ringte gjennom hele morgenkvisten, gjorde ikke søvnen meget bedre. Det hører til historien at han naturligvis hevder at han ikke hang bjellen der. Vi tror ham ikke. Vi har nok en alvorlig konflikt på gang her ute på tundraen.

Roy og Thomas var tidlig oppe i dag tidlig. De var spreke og klare og ryddet opp i leiren etter vindens herjinger. Etter nogen tid i fortsatt sterk vind, stadige regnbyger og temperaturer på en del under selv norsk sommertemperatur, gikk de likesågodt tilbake til posene; livet var ikke voldsomt verdt å leve der ute så tidlig på morgenen. Thomas setter jo pris på dette, for – slik Roy hevder – så har kokken vår nå blitt særdeles belest: Han har kommet til side tre i billedboka si.

Peter og Christian – det vil si jeg – var neste pulje ut i oppstandelsesprosessen. Vi kom oss helt ned til matcampen, fyrte opp bål og iverksatte tilvirkning av havregrøt, kaffe og annet som hører villmarksfrokosten til. Bål og røyk og utsikt til varm mat og kaffe satte åpenbart fart i resten av banden som kom rekendes én etter én utover den neste timen.

Været på tundraen, her ved bredden av Sandy Lake, er ikke voldsomt lett å forutse. Det skifter mellom strålende sol, regn, blåst og yr i løpet av minutter. Dette satte dog ikke noen stopper for vår planlagte utflukt denne dagen. Vi skulle lete etter hytta til tundraens siste trapper av den gamle garde: Gus D'Aousts Toll Chack! Roy og Erling måtte derfor til verks i yr og regn med å sette sammen den siste kanoen. De burde nå ha fått teken på dette siden de allerede hadde satt sammen to i går.

Tiden hopet seg dog opp, og vi andre, som da satt og latet oss med beina på hver vår rot med hver vår kaffekopp, skjønte at noe var veldig galt her. Følgelig gikk vi opp for å inspisere. Vi fant plassen for tilvirkning av kanoer i full oppstandelse. Gutta var ikke kar om å få satt denne greia sammen. Mannsterke trådte vi støttende til. Etter en del monteringsforsøk greide vi å få denne vanskelige saken til å spille på lag.

Kanoen kom i orden. Kort etter var alle tre sjøsatt, vi hadde trukket i redningsvester, fiskestengene var med og haglene ladd for vandring i bjønneskau – det vil si: vi kjører ett rypehagl som varsling og fem slugs som dødbringende skudd ved full krise.

 

Vinden var sterk og vi hadde en veldig tøff jobb med bare å padle inn mot innosen til Sandy Lake. Vi rundet den siste sandbanken og strøk innover i smulere farvann. Kort tid etter la vi til ved bredden for å ta til fots. Som navigatør med kart, kompass og GPS tok jeg føringen innover slik at vi skulle komme oss til rett posisjon for teigen hvor vi regnet med at hytta hans lå. Vår beregning av posisjon er gjort med grunnlag i beskrivelser fra den gamle ringreven Tundra-Tom. Han har vært alle steder på tundraen. Også her. Så vi brukte hans beskrivelser som grunnlag.

Dalføret østafor Sandy Lake er en samling elver og bekker og sjøer i et eneste stort kaos. Går man en vei kan man være sikker på å støte på en dyp creek eller et nytt vann. Går man en annen kan du være sikker på at du ender opp på en eller annen esker som ender i nok et vann eller et ugjennomtrengelig buskas.

Hele veien må man være på vakt. Dette er bjønneland. Her kan en sulten grizzly ligge og vente. Ulven frykter vi ikke. Den er ikke farlig, bare veldig spennende. Vi fant veien langsmed krokete stier og bekker og elver i meanderløp. Det endte med at vi kun måtte krysse en elv. Det skyldtes mer flaks enn navigatørens dyktighet.

Ved startpunktet for vårt søk etter hytta delte vi oss i grupper og begynte et noenlunde strukturert søk. Området består av enorme eskere kun avbrutt av mindre, grønnkledde daler, elver og bekker. Det ble et omfattende søk over flere kvadratkilometer.

Vi var nær ved å gi opp da vi kom over hytta. Den lå, slik som beskrevet, litt ulent til – ikke lett å oppdage – nede ved elven, i ly for den tøffe tundravinteren. Funnet satte oss i fyr og flamme og den gamle, falleferdige tømmerkoia ble tatt i nærmere øyesyn. Erling påbegynte arkeologiske utgravinger for å se om det var noe å finne. Roy har en egen sans for gamle hermetikkbokser og lette opp så mange han kunne. Peter fant den gamle cachen til Gus – det vil si plattingen han hadde bygd på høye påler for å holde mat og annet interessant unna ulv og bjønn.

Gutta var happy nå. Første ekspedisjonsmål var nådd. Gus D'Aousts hytte var funnet. Dets koordinat er 13V 0385004 6968313. Det morsomme er at den lå kun noen fattige hundre meter fra der vi startet. Hadde vi lett litt bedre i begynnelsen hadde vi spart oss for flere timers leting.

Etter funnet fortsatte vi med et «bonussøk» etter en nedbrent RCMP-hytte rett bortenfor. Denne skulle visstnok være vanskelig å finne. Det var den også. Vi fant mye hogst, men ingen brente stokker, så vi avsluttet etter et par timers leting. Vi hadde uansett funnet det vi var kommet for, nemlig den gamle hytta til Gus.

Vi la iveg hjemover samme veien vi kom. Underveis snublet vi over gamle slakteplasser for rein med flere dusin reinskjeletter. Etter hvert som det led utover ettermiddagen beordret også Jan Maurits Peter ned til vannet for å fiske. Han ville ha grillet ørret til middag, skal vites!

Så, Peter adlød, strøk ned til vannet og kom opp med en to kilos ørret. Middagen var sikret. Den havnet på glørne, perfekt behandlet av kokken Thomas og servert som den lekreste rett. Skulle tro vi åt dyrt på Teatercafeen eller Continental. Dette er berre lækkert!

Det har nå blitt natt over tundraen igjen. Min bror har satt igang sin sang. Det er, forunderlig nok, stille i de andre teltene. Teltet blafrer svakt i vinden. Det er absolutt stillhet. Jeg hørte ulven i går natt. Den var langt unna. Mon tro jeg hører den i natt igjen – nærmere?

I morgen blir det ren fiskedag idet vi har stor tro og meget håp om en mer vindsnill dag. Da kan det padles kano, kastes sluk og dorges. Slik det har vært til nå, har vi i realiteten vært værfaste her i villmarksparadiset.