Et eventyr i villmarken!
Det var 8 nordmenn som drømte om villmark, med suget mot det uberørte, med trangen til å oppdage det uoppdagede! Disse 8 menn har hver for seg og sammen erfaring fra jakt, fiske, seliling, hundekjøring, fjellklatring og vandring på fjell og vidde. Disse 8 menn samlet seg om et felles mål. Målet var å reise til Canada og området øst for Store Slavesjø, til de gamle villreineterenes rike, padle på legendariske Snowdrift River og finne Helge Ingstads Tundra Camp! 


Litt om Yellowknife
Yellowknife er det store utfartsstedet fra den nordlige delen av Canada og ut til arktis og "Three Line"  Snowdriift River ligger i sistnevnte område.  Yellowknife er noe for seg selv, Dette er en "melting pot" av Dene, Inuitter og hvite mann.  Når man vandrer gatelangs i Yellowknife observerer man at det er mye fattigdom, elendighet og narkotikaproblemer.  Slik jeg har forstått det så er det i hovedsak Inuittene som har kommet dårligst ut.

Yellowknife har noen få steder som er gode å handle.  Canadian Tyre og Wall Mart ligger like utenfor sentrum (Taxi) På disse stedene kan du handle alt fra fiskeutstyr, bjørnespray, amo og annet turutstyr.   For å fullføre utstyret med kvalitetsvarer bør du besøke Overlander Sports som ligger i sentrum. Her kan du også leie plasttønner som er "Bear  - proof" og ha maten i. Det koster ca kr. 1000,.- for to uker.  Alkoholen kan du kjøpe både ved siden av Wall Mart og nede i sentrum.  Helt ok utvalg, men hold deg langt unna Canadisk Wisky, og vær obs på at den franske vinen må være sukret! Sistnevnte sklir ned likevel.   Jaktkort og fiskekort kjøper du like ved Floatbase (Arctic Sunwest)

 

 

Helge Ingstads "TundraCamp"
I 1929  padlet Helge Ingstad sin kano helt til østenden av Fond du lac - bukten. Med kano og hundene på slep gikk han opp indianerenses ferdselsvei mot Artlillery Lake - den kjente Pikes Portage. Etter å ha nådd tregrensen dreiet han av mot vest og fulgte det spesielle landskapet ved skoggrensen. Utpå høsten kom sneen og Helge Ingstad dreiet av mot øst og inn på tundraen. Han skulle finne sitt vinterkvarter der inne i sne og isødet! Så var det han støtte på en oase inne på tundraen. En liten dalgrop med en elv og et lite vann. Det var en liten granskog i ly av høye bakkeskråninger. Vinden ville ikke få samme tak i teltet her.

Vi ville forsøke å finne denne plassen men visste det ikke ville være lett. Om vi fant det vet vi ikke men vi fant rester av en gammel leir i det området vi og flere andre har pekt ut som det området han må å hatt leiren. Om vi fant det eller ikke så var det å komme til denne uberørte villmark i seg selv en fantastisk opplevelse. Her var det både Ulv, Bjørn, Moskus og Villrein!


Fant vi Helges tundracamp?
 I tideligere artikkel har jeg redegjort for vår fremgangsmåte for å finne plassen, samt vår teori om hvor det kan være.  Nå var tiden inne for å sjekke med indianerene om teorien holdt mål.  Vi viste bildene for våre nye venner og de mente det bildene synes å stemme veldig godt med området vi hadde pekt ut.  Deretter utdypet de med at området vi hadde sett oss ut passet godt med at Helge fikk besøk i løpet av vinteren, og sansynligvis mer besøk enn han beskriver i boken. At han var i et område der indianerene også ferdes styrkes også ved at Helge selv fant rester av vedhugst i dalgropen, og at all tørrved var borte. For den som har lest hans datters bøker er vel kjent med at han hadde langt mer kontakt med omverdenen når han var på elgsjøen enn boken gir uttrykk for, men så er jo ikke boken skrevet som et vitenskapelig verk heller!. (Nevner det slik at ikke forskere skal knuse denne flotte boken med påstander om at Helge kom med usannheter)  Vel, Helge fikk i hvert fall besøk av Francois, hvilket bevitner at han ikke hadde lagt seg i en avkrok. Francois hadde vært på jakt, og der de pleide å jakte på vinteren var i området ved Thelons kilder, dvs Whitefish lake og Lynx Lake.  Nå var han på veg tilbake til skogen og hovedleiren.  Indianerene kunne fortelle oss at ferdselsveien mellom Thelons kilder og Pikes Portage var nettopp den dalgropen vi hadde sett oss ut som potensielt sted.

Oppsummert hadde vi følgende holdepunkter;
 - Helge var vest for Sandy Lake
 - Helge var ca en dagstur for å hente ved rundt Snowdrift  
   River
 - Det er sansynligvis et område med noe trafikk.

Disse punktene stemmer overens med indianerenes fortelling om deres ferdselsvei frem og tilbake til Thelons kilder.

Vi følte vi var på rett spor!

Flyturen videre.
Vi tok farvel med indianerleiren, og styggværet satte inn. Det medførte at George ikke fikk vist oss den plassen han mente det kunne være, men det gjorde ikke noe da vi følte vi hadde de beste forutsetninger for å gå videre med vår teori og oppsøke området vi hadde sett oss ut på forhånd.

Vi fløy over til Snowdrift River og fikk se elven vi skulle padle, det var et syn og en glede som ikke kan beskrives.
Etter landing viste George oss hvordan vi best skulle campe og se etter om det er bjørn i nærheten. Vi fikk også noen tips om urteblandinger som skal fungere bedre enn paracet.  Vi prøvde aldri det!

Prøvepadling
Vi hadde satt av en dags padling før vi skulle ta farvell med Snowdrift og oppta letingen etter Helges Tundracamp.  Padlingen skal jeg fortelle om i en annen artikkel.  Basecamp var ved en vakker strand langs elven. Maten og utstyr ble sortert for en ukes opphold på tundraen.  mat ble hengt opp i trærne og kanoene sikret. Vi var på veg!

Tundraen
Tundraen er flat men  man skal passe seg for å tro at den er enkel å gå på.  Med tunge sekker er det ikke lett å gå i myrer og balansere på tuer. Undertegnede har også svake knær som gjorde at jeg måtte være ekstremt forsiktig.  Å skade seg i ingenmannsland er ingen spøk.

Første etappe var på ca 1 mil. Vi hadde spredt oss for å få med oss mest mulig av et areale på ca 80 kvadratkilometer.  Det endte med at vi dekket 60, hvilket jeg skal komme tilbake til nedenfor.

Vi hadde lagt opp til leir på det første av 3 potensielle groper. Området kunne likne, men gropen var ikke stor nok. Det kunne vi si på grunnlag av bildene, men det aller viktigste...trærne.  Av bildene poengterte indianerene at det nok ikke lå veldig langt inn på tundraen, og at det var en relativt dyp grop. Grunnen til det er at trærne på bildene har langt kraftigere stammer enn de du finner i alle smågropene. Tanken fører en hen til Helges beskrivelse av en Oase. 

Dagen etter fant vi ut at vi skulle la utstyret ligge og gå opp til neste potensielle sted.  Det også ble en drøy tur. Men vakkert var det og vi nøt tilværelsen.   Vi kom opp til neste grop.  (Når jeg skriver grop så er det egentlig små daler) og så ned i den.  Det var en riktig Oase som vi kikket ned i fra den høye tundraen.  Men vi gikk ikke ned den dagen. Vi hadde nemlig mistet radiokontakten med en annen gruppe og når det var gått 5 timer ble vi riktig bekymret og fant at vi måtte gå tilbake.  Vi hadde også hørt skudd i det fjærne og tanken på eventuelle møter med Bjørn bekymret oss. Det viste seg imidlertid at de hadde gått feil og kommet utenfor rekkevidde for jaktradioene.

Neste dag gikk jeg og Bjørn Martin møt øst og Sandy Lake for å sjekke dalføret ut.  Det var en nydelig tur men vi kunne fort konstatere at dette ikke var rett plass.  En annen gruppe gikk opp til det andre dalføret igjen og ned i gropen.  de kom tilbake oppspilt fordi de for første gang hadde funnet tegn på at det hadde vært folk.  Gamle stubber og stammer hugget med øks, samt rester av noe som kunne vært ett cache.

Alle reiser til potensiellt funn.
Ivrige etter å granske funnet reiste hele gruppen opp.  Vi gikk ned i oasen og gransket skogholtet som kan beskrives akkurat slik Helge har beskrevet det.  Jeg siterer og håper familien Ingstad tilgir meg sitatet fra boken:

"Så var de at jeg støtte på oasen i den hvite ørken, en dalgrop med en elv og et lite vann. Her hadde omkring hundre store, rettvoksne grantrær funnet tilhold i ly av høye bakkeskråninger som gav vern mot alle vinder.  Men ovenom gikk de nakne vidder i alle retninger. Kom en kjørende over tundraen, kunne en ikke ane dalgropen før like innpå. Da smilte den mot en som et eventyr" 

Det var med ikke så lite høytidlighetsfølelse vi stod i dette skogholtet. Kanskje vi var her?  Området ble gransket og behørig fotografert. Bildene skulle brukes til å sammenlikne med bilder vi har fra familien. Stemmer fjellformasjonene?

For alle tilfelle følte vi alle at vi stod midt i beskrivelsen til Helge.

Så, fant vi stedet?
Helt klart er det at vi fant noe, vi fant et sted der det har oppholdt seg folk for lenge siden.  Men vi kan ikke sette to streker under et svar.  Billedmaterialet vårt er godt, men det har vist seg vanskelig å sammenlikne bilder tatt om vinteren for mange år siden, og bilder tatt sommerstid i dag.  Ja, det er klare likhetstrekk på bildene, men vi kan ikke bekrefte at vi fant stedet.  Men hvis det ikke er dette stedet så er det for alle tilfelle like ved!
 

Snowdrift River!
Snowdrift River er navnet på elven som starter på tundraen sørøst for Store Slavesjø.  For nordmenn med kjennskap til Helge Ingstad og boken ”Pelsjegerliv”, (utgitt på engelsk i 1933 under navnet ”The Land of the feast and famine”) er dette noe av det mest eksotiske reisemål som kan tenkes. Det var derfor et mål for vår tur til Canada å padle nedover denne elven. Her er det ikke mye trafikk og man kan ikke regne med å møte annet enn ville dyr langs de endeløse og øde strekningene.  

Før turen hadde vi ingen erfaring med å padle men det viste seg at gikk fint likevel. Snowdrift River er klassifisert som klasse 2 elv og kan  padles av mennesker i alle aldre med moderat kondisjon.. Snowdrift River snirkler seg gjennom et "lite", men prektig stykke av Canadas villmark. Hele elven har en distanse på ca 400 km.  Stort sett er den øverste delen for grunn til å padles, slik at man bør starte ca 15-20 km lenger ned. (Triangular Lake)  Vi padlet ikke hele elven og avsluttet ved Siltaza Lake, ca 150 km nedenfor startstedet. Den går gjennom skoggrensen og  skogslandskap med blanding av forskjellige tresorter, herunder gran. 

Elven har en blanding av mange små sjøer og hurtigere stryk. Fossene er nydelige og det anbefales å campe ved disse.

Elven går relativt sakte og inntil 4 km/t. De øvre delene er som nevnt grunne, nedenfor tregrensen er det dypere med unntak av ved de mange sanddynene. De nederste delene av elven, dvs nedenfor Siltaza lake er langt vanskeligere og padle og man må påregne langt flere og lange portages.

Man møter ikke  mennesker i denne elven, og treffer du noen skal du ikke se bort fra at det er nordmenn! Til og med indianerene  er i dag fraværende fra området da de foretrekker å  ta veien om Pikes Portage til Artillery Lake.

Langs med elven myldrer det av dyreliv som særlig om nettene trekker ned fra tundraen som i den øverste delen ligger få stenkast fra elvebredden.  

 

Forberedelser

En slik tur krever uendelig med forberedelser, Alt fra telt og våpen til mat. En av de viktigste redskapene  på en slik tur er selvsagt kanoen. Når man skal reise langt og med fly er det på det rene at det er en stor fordel med en sammenleggbar kano.  Men det er like viktig at man har en robust kano når man skal 400 km ut på tundraen. Etter nøye vurdering valgte vi den kanoen fra Pakboat.  Pakboat sin kano er på mange måter lik  Ally - kanoen, men vi har funnet Pakboat sin versjon bedre fordi den er forsterket på vitale punkter og kan pakkes mer kompakt. Dette var et valg vi ikke angret på.  Alt fra bruksanvisning, repsett og kvaliteten på materialene virket slik vi håpet på.  Båten tåler en støyt på stener i stryk uten at den tar skade av det. Og de to gangene vi benyttet repsettet kunne vi bruke båten kun få minutter etter at den var lappet. (dette til tross for at det anbefales lengere tørketid).  Ved siden av selve kanoen hadde vi også med oss spruttrekk som var enkelt og montere.

Vår reise
Fra Yellowknife ble vi fløyet ut med bushfly til en "utposing" av Snowdrift River som ligger ca 15 km nedenfor Sandy Lake. Herfra ble den første dagsetappen ned til utløpet fra Ingstad Creek. Ingstad Creek ble base for utstyr og mat som ikke skulle være med på letingen etter Helge Ingstads tundracamp. Vi overnattet i basen lutter øre for alle lyder og ulyder som måtte oppstå gjennom nattens løp. Kveldens første leirbål brant og sagnomsuste historier ble fortalt med følelser og stor innlevelse.


Dyrelivet består som nevnt av både velkjent og mer eksotisk fauna for oss skandivnaviske nordboere som søker spenning i ukjent territorium. Selv var vi så heldige å oppleve
moskus, elg, ulv (tundra- og timberwolf), svartbjørn, grizzly,  bever, bisamrotte, hare og en rekke fugl..

Turen nedover Snowdrift river besto av modeate dagsetapper. Det er få "portages" (stryk hvor kano og bagasje må bæres forbi). At vi hadde valgt en kano som er så lett som Pakcanoe  gjorde også portagene veldig enkle. Vi brukte  tid til leirliv med fiske og småturer ut fra leirplasser som vi finner. Vi sto ikke av veien for å ligge et par dager på samme sted når vi fant riktige idylliske plasser.

Et par forhåndsvalgte steder å overnatte  var ved utløpet Woolf Creek og Eileen River. Begge disse stedene er omtalt av tidligere ekspedisjonsfarere for å være spesielt vakre. Navnet Woolf Creek er ikke tatt ut av løse luften, her merket man ulvens nærhet hele tiden.


Været
I august kan det bli svært varmt om dagen, og spesielt på ettermiddagene. Om nettene kan det fort bli rundt nullpunktet og noe kaldere.  Når det gjelder nedbør så har de sjelden regnværsdager slik vi er vant med i Norge.  Regnskurene varer i omtrent 30 minutter og opptil 3 timer. Men når det kommer regn så kommer det fort og veldig mye.

Møte med rovdyr!

Første Bjørnemøte!
Vi hadde padlet et par dager og kom forbi Ingstad Creek og de utbrente områdene der.  Noen liker ikke synet av utbrent skog, men det er også en del av naturen.   Deretter padlet vi forbi Wolf Creek, og ikke mange kilometerene etter det så skulle Paul Einar og Harald i land.  Men der sto en stor Grizzly med barn . De kom seg fort ut i elven igjen
.  Avstanden til bjørnen var kort og gutta fikk seg en støkk. Etter dette ble vi langt mer varsomme og senket Pakcanoene når vi var i de mest bjørnerike områdene.


Straks etter bjørnemøtet er Paul Einar så heldige at det også ser 3 ulver langs bredden.
Når det gjelder ulven så er den over alt. Vi kunne høre ulvehyl om kveldene og siste natten hadde vi ulv inne i leiren, det er en opplevelse i seg selv.

Endelig ørret!
Bjørn, Harald, Harald og Paul Einar var innstilt på å få ørret og ved Eileen river tok de mot til seg og gikk opp Eileen River. Der fikk det et par ørret på ca hhv 1.8 og 3.5 kg. fornøyde kom de tilbake, og bestemte seg straks for å gjøre ett nytt forsøk. Desverre ble det ikke flere av den flotte fisken.

Jaget av Moskus!
Bjørn og LilleHarald bestemmer seg for å jakte, men jakten ble ikke som ventet.  De oppdager en moskus, og den oppdager dem!!.  Moskusen lager et brøl som mest kan minne om en forhistorisk urlyd, og setter etter dem i full fart.  Til tross for forsøk på unnamanøvrering rundt hauger og tjern finner Moskusen dem alltid igjen og utstøter sitt redselsbrøl stamper og setter etter dem igjen.  I et forsøk på å innvie oss i moskusens vrede løper gutta til leiren. To bleke kropper kommer inn i leiren der vi andre har vårt rituale i Indianerenes trommedans. Det er mulig det er det som stoppet Moskusen, det får vi aldri svar på.

Det er viktig å være forsiktig med Moskus, og holde god avstand til spesielt enslige hanner.

Bjørnemøte nr. 2
 
Bjørn M, Jan M, Christian og Peter padler stilferdig og ca 2 mil før Siltaza Lake står den plutselig der.  En stillferdig Svartbjørn gresser i sivet og lar oss fotografere og filme i 5 minutter før den tusler inn i krattet igjen.  Det var en utrolig opplevelse som brått ble avbrutt av at Christian fyrer av ett skudd på en and ved bredden ca 50 meter fra Bamsen.  En redselsslagen Bjørn Martin måtte i land å hente anden i selveste bjørneland.

Avslutning
Vi avsluttet turen i et skikkelig "bjørnerede" ved Siltaza Lake.  Der var bjørnespor over alt rundt teltene og det var ikke fritt for at vi tenkte litt på det når vi la oss denne kvelden, slik vi også gjorde alle andre kvelder.

 

En tur til dette området kan vi trygt anbefale. Men man må være klar over at det er veldig langt fra sivilisasjonen og man bør være godt vant med å ferdes i ødemarken.  Skulle uhellet være ute så er det ingen hjelp å få.  Det er derfor viktig å være riktig utstyrt med kvalitetsprodukter.  Selv om vi ikke hadde erfaring med kano, så var alle deltagerene på denne turen særdeles vant med å ferdes i villmarken, så vi var godt forberedt på alle utfordringer som måtte komme hva enten de er fysiske eller psykiske.

Til tross for at vi var godt vant med å ferdes i villmarken brukte vi to år på å forberede denne turen.  Valg av korrekt utstyr var en stor og viktig del av forberedelsene.  Valget av Pakboat sin kano var ingen tilfeldighet i så måte.  Produsenten har lang erfaring både med utviklingen av Pakcanoe, og er selv en ivrig padler.  Det i seg selv ga oss trygghet for at produktet var gjennomtenkt og av høy kvalitet.  3 uker i elv med 4 Pakcanoes skulle vise seg å bekrefte at vi gjorde et riktig valg.  Kanoene var enkle å sette sammen, og holdt mål ved røff behandling i steinete stryk.

Om 2 år reiser vi tilbake.

Et sted i nærheten av Ingstad Creek